Elsker klassen min. De er så fine og okei og jeg kommer til å savne de.
Og elsker at jeg har tatt mot til meg og tatt kontakt med han igjen. Herregud han kan og/å reglene, jeg tror kanskje han ikke har blitt en komplett idiot. Jeg tror han utvikla seg til å bli en bra fyr, og jeg er så sinnsykt glad for at jeg kanskje kan bli kjent med han igjen. Åtte år er lenge, men jeg har virkelig savna han, kjenner jeg.
Egentlig... så er jeg ganske stolt av at jeg ikke har gått hen og skaffa meg psykolog og fått noen diagnoser selv om jeg har hatt lyst kjempelenge. For da kan jeg ikke gjemme meg bak det hele tiden. Og må faktisk ta meg sammen noen ganger, for jeg opplever så ofte at folk bare tror jeg tuller og overdriver og vil ha oppmerksomhet. Og da må man bare tenke at dette går bra for hvis ikke blir alt enda verre.
Da føler jeg meg ganske sterk og flink og kul som overvinner det litt... og det er veldig teit å si sånn men jeg må nesten for jeg trenger å se det positive med alt akkurat nå.