Historie tråd

La meg introdusere meg selv: Jeg er spesiell. Jeg er enestående. Unik. One of a fucking kind, hvis du skjønner.
Jeg elsker meg selv.
Jeg står ut i mengden og er så sær som det går an å bli.
Jeg liker at hoder snur seg etter meg. Jeg liker at folk hyler dritt etter meg. Jeg liker at folk stirrer og hvisker bak ryggen min.
Jeg er i alle fall kjent.
Alle vet hvem jeg er! Jeg er på alles lepper. De hvisker om meg i skolekantinen, i klasserommet, ja til og med lærerne snakker stygt om den lille drittungen med grønt hår som ikke gidder å ta ned beina fra pulten når de sier at hu skal det.
Det er sånn jeg vil ha det.
For jeg er verdens sorte får, og jeg bringer faenskap hvor enn jeg går.

Det er ingen som lurer i sinne på hvem som har sprengt postkassa, eller hvem som har knust vinduet.
Alle vet at det er meg, men det er ingen som tør og melde meg til purken. Alle er redd jeg skal klikke fullstendig en dag og drepe alt jeg kommer over.
Og det er godt mulig skjer en dag…

Jeg hater verden. Verden er et miserabelt sted fylt til randen med dritt, og jeg er født og oppvokst en jævel med hodet fullt av faen.
Kanskje jeg er gal, men hvem vil vell være rasjonell og tilstedeværende i en verden som denne her? Ikke jeg for faen!
Det er derfor jeg drikker meg dritings på whiskyen jeg finner i barskapet til fattern.
Jeg vil ikke være tilstedeværende!
Det betyr ingenting. Ingenting betyr. Vi kommer alle til å dø langsomt og smertefullt uansett. Vi dreper jo oss sjøl for faen! Krig, rasisme, fordommer, sult.
Vi er dødsdømt!
Jeg er dritt lei av det verden gjør med meg og alt det som er vakkert.
Sletter det. Trykker hardt på delete-knappen på pc’n og holder inne helt til alt vakkert har forsvinni og det er bare dritt og møkk igjen.

Verden gir oss ikke en gang en sjanse til å spole tilbake, så vi kan rette opp alt det vi har gjort. Den bare spytter deg i trynet og roper: ”Lev med det!”.
Og har du først gjort en feil, baller det på seg til det ikke er flere feil å begå, og du er forhatt av alle og helt alene i en verden som hater deg enda mer.
Og alt du kan gjøre er å rote i barskapet til fattern og håpe du finner lettelse der inne, og vips, er du på vei til å bli akkurat som den personen du forakter mest. Den personen du sverget å aldri bli som da han forsvant i flere dager og kom tilbake stinkende av alkohol og gammelt spy og svima av rett innafor døra. Han som slo så det verket langt inne i magen et sted.
Og du hater det du har blitt.
Var det ikke for ham, ville du vært helt normal. Det liker du i alle fall å tro, at hvis han ikke hadde slått deg, hvis han ikke hadde svima av, hvis han ikke hadde stinka av alkohol, gammalt spy og røyk, ja da. Da hadde du vært en helt vanlig person, som aldri gjorde en flue fortred.

La meg introdusere meg selv. Jeg er ikke annet enn et speilbilde av et lykkelig lite barn jeg en gang pleide å være. Det er alt jeg vet. Utenfor speilbildet står det ingen. Bare en svak skygge, av ei jente som er stolt av å være seg selv og ingen andre. En skygge av ei som sier det hu mener, og driter en lang marsj i hva alle andre mener.



Fant den på pcen o.o
Skrevet 22 Juli 2007 o.0

se, alle er flinke
jeg føler meg utalentfull <3

også kunne jeg sagt noe langt og konstruktivt, men det er ei vits x'D

^ Dere er flinke

Maria sin norskstil, skrevet til tentamen. Oppgaven var om hevn, og jeg hadde litt lyst til gå utenom det alle de andre skrev. Ikke skrevet etter "mibbaregler" som man kaller det, ergo ikke flust med doublespace osv. Drep meg for det, dere syns sikkert det er dødelig irriterende.

Absurd

Heisann. Vil du høre en god historie? Vil du høre om en småsyk plan? Haha, vil du det?
Da skal du først og fremst ha det helt klart hvem jeg er.
Jeg har et navn, og selv om det egentlig ikke er relevant, skal du få vite det likevel.
Ingvild heter jeg, et sånt kjipt og lite internasjonalt navn, men jeg liker det sånn, det gjør at jeg føler meg litt spesiell.
Jeg har alltid vært en snill og rolig pike, en sånn unge som står og ser på at de andre barna leker mens hun smiler for seg selv, men ikke deltar i leken.
Men nei, det er ikke dette du vil høre om, hva for et rart pikebarn jeg var. Men hysj kjære deg, jeg kommer til poenget, du må bare la meg fortelle litt om meg selv først., det som er relevant for resten av historien.
Altså, hvor var jeg? Jo, nå husker jeg det, barnet som så på leken. Vel, jeg var sånn når jeg ble eldre også. Jeg så på at de andre hadde det gøy, men vet du hva som skjedde med tiden? Jeg sluttet å smile fordi jeg tenkte på hvor gøy de hadde det, jeg fikk et nytt smil, uten misunnelse og glede for andre. Jeg begynte å smile over hvor ufattelig teite, dumme og naive de var. For når du observerer noe fra utsiden er det så utrolig mye lettere å forstå hvor dumt det faktisk er.
”Hei Ingvild! Blir du med hjem til meg og leker med barbidukker?” ble jeg spurt om i tredjeklassen. Barbiedukker, skjønner du ikke hvor teit det er eller? Så jeg takket nei, pent og høflig som alltid. Jeg var da ikke like dum som alle andre, jeg var på et høyere nivå, jeg var over dem, jeg så ned på dem.
”Ingvild, bli med på festen i helga?” ble det til etter hvert. Og jeg ble faktisk med et par ganger, for enten du tror det eller ei så hadde denne sære, overlegne jenta masse venner som hang på henne hvert bidige sekund og alltid spurte om hun ville ut og leke. Så når jeg sa ja til å bli med på fest ble alle glade, vennene mine, mamma og pappa også. For nå trodde de at det hadde løsna for meg, at jeg endelig kom ned fra min høye hest og ble en av de vanlige dødelige.
Men vet du hva? Fest var jo faen meg verre enn barbiedukker.
La oss drikke oss fulle og fjolle rundt og hoppe til sengs med første og beste kandidat!
Hei, jeg blir da ikke med på en sånn teit lek.
Så etter 2-3 fester steg jeg opp på hesten igjen, stoltere og mer overlegen enn noen gang.
Men en ting til var endret nå, og vet du hva det var? Vennene mine lurte på hva som var galt med meg. Så da, i en alder av nøyaktig femten år og tre måneder, forklarte jeg dem hvordan jeg ser på ting, hvordan min verden henger sammen. Jeg understreket at de absolutt ikke var problemet, at jeg var utrolig glad i de selv om jeg ser ting fra et annet perspektiv. Og det føltes jævlig godt å få sagt det til noen, å få forklart hvordan min verden fungerer.
Men de forsto det ikke. De skjønte ingen ting.
Den dagen forlot de huset mitt med ”Uhum, ja, okei…”, skeptiske blikk, et lite ”Ser deg på skolen da” og en siste liten mumlig som inneholdt ordet psykolog. Takk og farvel, de kom aldri på besøk igjen.
Så da var jeg alene, sære, merkelige Ingvild var forlatt og alene, og å sitte på høy hest og tro man var udødelig hjalp ikke mot ensomheten som kom krypende.
Jeg har alltid lurt på om de faktisk ikke forsto, eller om de bare lot som de ikke gjorde det fordi mitt perspektiv var så skummelt og uvanlig at de ble redde når de innså at jeg hadde et poeng.
Men du må ikke tro at jeg aldri så dem igjen, du må ikke tro at de lot meg være i fred. Neida, nå ble stakkars Ingvild et mobbeoffer, og de verste mobberne var hennes gamle venner som ikke ville forstå.
Og det er nå øyeblikket du har ventet så lenge på kommer, klapp litt for deg selv, for du har vært så flink og holdt ut den endeløse historien om merkelige Ingvild. For nå skal du få høre om hevnen, for jeg skal jo sannelig ta hevn på mine sleipe og svikefulle venner.
Og hevnen min er ikke en vanlig hevn, herregud, trodde du jeg skulle stige ned fra hesten bare for å ta hevn? Neida, jeg skal ikke gjøre som andre folk.
En skolemassakre i Virginia rystet verden, og det var hevn på alle måter. Men jeg skal ikke ryste verden, jeg skal ikke ta en hevn som alle merker og blir sjokkert over. Nei virkelig, jeg skal gjøre noe mye mer diskré, men herregud så fantastisk originalt og uvanlig, jeg ser for meg reaksjonene til folk hvis de får vite hva jeg holder på med:
”Er det hevnen hennes? Oi, så utrolig absurd av henne! Har hun gått fra vettet, kaller hun det hevn?” Og da kan jeg smile for meg selv, det fine smilet mitt som håner og ser ned på alle, for da er det faktisk litt gøy å være den eneste som forstår seg på meg.
Vil du vite hva hevnen min er, vil du vite hva du har vente på å få høre?
Okei, nå kommer det, men først må du love at du aldri skal si det til noen, aldri aldri, kors på halsen og mor og far i døden? For jeg har nettopp begynt, så det er ganske hemmelig enda, jeg vil ikke at det skal lekke ut hva jeg holder på med før jeg har alle rundt lillefinger’n og kan le de opp i trynet.
Men ja, hysj hysj, for nå skal du få vite det, nå skal du få vite hva hevnen min er.
Jeg skal kødde med verden, jeg skal kødde med alle. De små, dumme og naive folka som er rundt meg, jeg skal forvirre de, jeg skal sakte men sikkert få de til å tenke ”Hva faen?” Jeg skal rote til alt, jeg skal få de til å tvile, jeg skal faen meg gjøre noe så absurd og sært at jeg ikke er sikker på om jeg forstår det selv engang.
Hvordan jeg skal gjøre det sa du? Neimen, forstår du ingenting? Jo, hvis du absolutt ikke henger med (og jeg klandrer deg virkelig ikke, den hevnen her er litt mer innviklet enn en skolemassakre) så skal jeg forklare deg litt.
Hvis en person kommer med en lampeskjerm på hodet, hva skjer da? Jo, det lager bevegelse, folk reagerer, det strider i mot alt vi vet om lampeskjermer, for de skal så absolutt ikke være på et hode, de skal jo så klart være på en lampe.
Skjønner du litt nå? Sånn kødder man med verden, sånn forvirrer man dem, sånn tar man den beste hevnen, ved å gjøre de usikre på ting de er fullstendig sikre på.
Syns du jeg er gal nå? Hvis du gjør det tyder det jo på at jeg er flink, da har jeg jo nettopp klart å kødde med hjernen din.
Syns du planen min er smart da i alle fall? Nei, du gjør vel ikke det. Men det er helt greit, for husk, jeg, Ingvild, ser ned på deg uansett, for jeg er så ufattelig mye smartere enn alle dere andre. For jeg vet noe dere ikke vet, nemlig at ingenting betyr noe. Herregud, vi har et liv, hvorfor bruker vi det på ting vi ikke har noen som helst interesse av å gjøre?
Nå syns du nok at det er passelig teit at jeg syns folk misbruker livet sitt, mens jeg selv har en genial hevnplan som jeg skal vie… vel, jeg vet ikke hvor mye av livet mitt jeg skal vie til den, men det blir vel ikke rent lite vil jeg tro.
Men det er akkurat det; jeg vil ta hevn, det er dessuten en morsom måte å ta hevn på. Du derimot, har kanskje gått tre år på realfaglinja på videregående mens du egentlig ville gå media, eller du har utsatt turen til Australia fordi det er jo trossalt bare en drøm. Jeg gjør i alle fall det jeg vil i stedet for å pjatte med i en verden som ikke er absurd nok. Så jeg skal hjelpe verden med å bli mer absurd. Jeg hjelper faen meg verden når jeg tar hevn, det er det ikke mange som gjør skal jeg si deg!
Men nei, nå er jeg ferdig, jeg kan jo ikke bare sjokkere deg og få deg til å tenke ”hva faen?”, jeg må jo ut i verden og få alle til å tenke og tvile og undre.
Så om du vil være så vennlig og ha meg unnskyldt, så skal jeg ringe på til Silje (Å ja, Silje var en venn, hihi og haha liksom) og spørre om hun blir med på stranda og bader, og jeg skal fryde med over hvordan hun reagerer siden vi faktisk er i januar.
Og til slutt kan du ønske meg lykke til med å kødde med verden, og alltid huske at det er den beste hevn? Tenk litt på meg nå og da, tenk litt på Ingvild som er langt over alle andre og skal kødde med verden og gjøre alt absurd, så kanskje vi snakkes og du lar meg fortelle deg flere absurde ting?
Uansett, jeg er ferdig med historien min, men jeg klarer vist ikke å slutte, og jeg håper du sitter der og lurer på hva i alle dager det er meningen at du skal tenke nå.
Altså skal jeg gå til Silje nå, så kos deg videre i livet.
For nå skjønner du vel at hevn er skrekkelig gøy og fantastisk lurt hvis du gjør det litt originalt og på rett måte?
Det er bra kjære deg, hvis du forstår hva jeg mener, for slik absurditet er litt vanskelig å forstå.

-----------

Væresågod å slakt meg, jeg lurer litt på hvorfor jeg legger den ut her egentlig, jeg må ha gått fra vettet XD

Aww, takk

Ja, man fikk 6 på den :'D Jeg trodde den var alt for skrudd til å få 6, så jeg er glad XD

HAHA, Den var genial!