Historie tråd

vetsje om den gir mening for andre enn meg, sånn egentlig... Men anyway...

Mer enn bare en prislapp.

Frykt. Det var det jeg følte første gangen. Andre gangen også. Det gjorde vondt, og det ble bare kvalmere og kvalmere. Klærne var alt for små og veldig fillete, det var vel det som var meningen. Antrekkene de tvang på meg viste litt for mye. Viste steder andre menn skal mene er spennende, ikke så tilgjengelige. Men inntektene var gode. Før pengene nok en gang forsvant, uten at jeg hadde noe med det gjøre. Frykten var stor, selv om jeg prøvde å skjule det. Jeg klarte det vel ganske bra. Skole var obligatorisk, og jeg kunne ikke fordra det. Jeg er vel den heldigste av oss alle, det er ikke mange av oss som fikk gå ut av huset i det hele tatt. Men jeg hadde ikke sjanse til å få noen utdanning uansett. Situasjonen der jeg bodde var for dramatisk for et liv med studier.

Jeg var ikke den mest populære jenta på skolen, for å si det mildt. Det skrek hore av hele meg. Blåmerkene, arrene og sårene, de bare var der. Ingen tenkte over det. “Hun der, hun ligger med alle. Se på merkene hun får da. Vedder på hun lager mesteparten av dem selv, haha.” Det var det folk sa når de gikk forbi meg i gangene og på gata. De lo og pekte, brydde seg filla driten om jeg merka dem eller ikke. Og når hver dag nærmet seg slutt, måtte jeg gå hjem. “Hjem...” Uansett hvor mange ganger jeg prøver å si det ordet til meg selv, og prøve å feste bildet av huset til hjernen min, så funker det ikke. Det er ikke et hjem. De vil jeg skal kalle dem familien min, men hvordan kan jeg gjøre det? Jeg er mer enn bare en prislapp.

Frykt er en normal følelse for meg, det er vel akkurat sånn som kjærlighet. Når du først finner det, vet du at det er der. Og du blir vant til det. Så du slutter å legge merke til det. Og når du ikke merker det, da er det ikke der. Men jeg er ikke den rette personen til å sammenligne følelser, jeg har aldri følt noe annet enn en følelse- frykt.

Drømmer. Alle har dem. Jeg prøver å gjemme dem. De er falske, de bringer falskt håp og de skuffer. De gir deg illusjoner om et sted der alt er fryd og stjerneliv. Men nå å da er det en drøm som slipper unna det låste rommet i hjernen min, det rommet der jeg gjemmer alt jeg ikke har bruk for, der jeg gjemmer bildene og minnene fra det enkelte vil kalle jobben min. Hadde jeg ikke gjemt dem, hadde jeg ikke overlevd. Du skal slippe å få høre på alt tullet som foregår inni meg, det vil bare forvirre deg. Det er ikke alle som tåler det, det er ikke alle som har den evnen til å låse alt inn, og la det bli der inne. Men jeg har den altså. Og det er jeg glad for. Men uansett, tilbake til drømmer. Vil du vite hva drømmen min er? Det er egentlig ganske tragisk, midt i alt dette dritet. Når livet er så fucked som det er nå, så er det vel snålt at drømmen min er sånn som den er. Jeg vil synge. Det er den eneste drømmen jeg ikke kan gjemme vekk. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer, bare jeg får synge. For jeg klarer å gjemme alt annet. Jeg kommer aldri til å glemme det, men jeg vil gjemme det bort. Og den dagen jeg dør, da vil jeg åpne døren. “No secrets.”

Hvem hadde trodd at jeg skulle finne noen? Jeg, av alle personer! Jeg hadde iallfall ikke trodd det. Jeg som alltid sa at det eneste du kan stole på, er at du ikke kan stole på noe som helst. Hvem hadde trodd at jeg skulle finne en ekte levende person? Hjertet mitt banker fortere bare jeg tenker på han. Er det dette som kalles kjærlighet? Jeg har aldri følt noe sånt før, hvordan kan jeg da være sikker? Men dette er ikke en sånn klisjé historie, en sånn du leser i fjortis bøker og ser på dårlige tv-serier der en gutt kommer å redder jenta fra å ta sitt eget liv, eller hva faen det er hun stresser med. Nei, dette er ingen “happy ending.” For det skjer ikke med sånne som meg.

Han fant ut av det, det visste jeg han ville. En eller annen kødd fortalte sin versjon av saken. Deres versjon. Men de vet ingenting. INGENTING. Han sa han ville hjelpe meg. Men jeg trenger ikke hjelp, gjør jeg?

Tårer er et ukjent fenomen for meg. For jeg gråter ikke. Og det er jeg jævla glad for. Jeg gråt ikke en gang da jeg var mindre. Alle gråt da de var mindre. Utenom meg, altså. Jeg er stolt over det, det gjør alt mye enklere. For at jeg ikke gråter, det betyr at jeg ikke føler noen ting. Jeg er som en stein. Jeg har en ekstra person inne i hode mitt, og den personen er den som gjør jobbene. Den personen er den som får alle sårene og bildene av nakne griser som har et så stort problem at de må betale for å få seg et ligg. Den personen er den svake personen som aldri knekker. For den svake personen er sterkere enn du tror. Dere vil aldri skjønne det, for vet du hva? Jeg forvirrer. Deal with it.

Når du leser dette, så lærer du ganske mye om meg. Men du veit egentlig ingenting. For jeg er mer enn bare en tekst, du kan ikke tro du kjenner meg bare fordi du vet drømmen min, og
hemmeligheten min om hvordan jeg klarer å overleve. For ingen vil noen gang kjenne meg, ikke skikkelig. Ingen vil noen gang forstå meg, for jeg klarer det ikke helt selv en gang. Så bare gi opp.

Jeg har et tau. Det henger i kjelleren. Jeg har knytt tauet for lenge siden, det er allerede klart. Jeg lurer på hvem som vil finne meg. Jeg lurer på om han eller hun vil bry seg. Jeg tror at de vil bekymre seg om en ting, og det eneste de vil si vil være: “Hvem skal nå skaffe oss penger?” Som jeg sa tidligere, no secrets. Den dagen jeg dør skal jeg åpne døren. Den dagen er idag. Prislappen skal bort. Jeg koster ikke lenger noe.

Alex på nye eventyr- over brua

Det var en tidlig lørdag morgen og solen skinte sterkt på lille Alex så hun bråvåknet. ”Det er lørdag” tenkte hun med et stort smil i munnen og hoppa ut av senga og gikk bort til vinduet og så mot den lange, harde brua som glitret mot henne i det fjerne. ”Den skal jeg over i DAG!” tenkte hun og drømte seg litt bort før hun rykket til og hoppet opp og ned og ropte: ”STÅ OPP! STÅ OPP!” til alle søte ino-folka som lå på gulvet i sin skjønneste søvn. ”Det er lørdag! Vi må pakke!” sa hun mens hun ristet på Wanja som var meget fortumla og så ut som Baktus mens hun reiste seg søvnig opp. Nina snudde seg og dro puta over trynet og så ut som en gretten Karius mens hun kom med søvnige grumlelyder. Maria derimot, den lille regnbuen hoppet opp av glede og smilte bredt. ”åh, det er i dag vi skal over den store brua! Gleder du deg Alex?” sa hun. ”Å ja, dette har jeg drømt om lenge!” sa Alex og smilte bredt. Så hoppa de alle ut av senga og gjorde seg klar til den store ferden.

To timer senere var de der. De sto ved brufoten og så over på den andre enden. ”den var lang…” sa Wanja og klødde seg i hodet. ”Den er hard også, så vi må ha på oss gode sko!” sa Alex og begynte å ha på seg de nye, kule joggeskoene hun hadde kjøpt for anledningen. De tok på seg de store ryggsekkene sine og gikk de rolig mot inngangen av brua, for det var viktig å ikke starte for hardt. ”Jeg gleder meg til vi kommer til midten så vi kan grille.” sa Nina og var allerede sulten. ”det gjør vi alle.” sa Alex. ”Men det er langt dit, så du må nok bare vente!” da de var på kanten av der brua starter stoppet de og så utover igjen. ”Åh, dette er stort! Jeg håper jeg greier det.” sa Alex og var tydelig bekymra. Alle samlet seg rundt henne og en koselig gruppeklem ble unfanget like ved brustarten. ”det kommer til å gå bra. Vi skal få deg gjennom det sammen!” Sa Maria og rufset til håret til Alex. Så gikk de. Og de gikk i 5 minutter der Alex svevde på en rosa sky og livet var fantastisk. Men så kom den første hindringen på deres lange ferd….

Plutselig kom en sky og skygget over den vakre sola. ”Å nei, nå er det noe som skjer!” sa Wanja nervøst. Alex ville ikke høre. Hun ville over brua, uten hindringer så hun bare gikk. ”Næmmen se den søte måken!” ropte Nina og pekte mot bakken. ”Aww… en liten måkeunge, som liger nede på astfalten. Dakar.. hvor er moren da tro?” sa hun og bøyde seg ned og ville kose med den. ”NOOOOOO!” ropte Maria og kastet seg over Nina for å unngå det som allerede hadde skjedd, at hun tok på ungen. ”du må ikke ta på den, da klikker det totalt for mora!” sa hun og var helt frustrert. Nina var skremt og fikk ikke ut et ord før hun hørte noen fryktelige skrik fra oven. ”MÅKENE!” ropte Alex og dukket nedi den store sekken sin og hentet ut en stor parasoll som hun slo opp og satte seg under. ”FORT! Kom under og kast den stygge ungen bort!” sa Alex til de andre. De fulgte hennes råd og stupte under i akkurat rett tid før de hørte masse plasker og skræling rundt de. Bæsjen hagla rundt de, og måkene stupte mot de og situasjonen var svært kritisk. Men Alex holdt hodet kaldt og gikk i sekken igjen og henta opp en lommekniv, hyssing og noen pinner, og skjærte av en vaier fra brua. Hun festa vaieren til den bøyde pinnen med hyssingen og lagde en fin pil og bue. Så spikka hun pinnene spisse med den fine lommekniven og brukte som piler. ”DØØØ MÅKER!!” ropte hun og stupte fram av parasollen og skjøt på måkene. Likene dalte ned fra himmelen og de andre fløy bort i redsel. Sola kom frem og Alex gikk stolt mot de som satt sjokka under parasollen. ”jeg kalles ikke McAlexxx for ingenting” sa hun og blunka. De andre var meget imponerte, og sjokkerte. Så gikk de videre. Klare for å trosse nye farer på sin ferd over brua.

Etter de hadde gått en halvtime hadde de kommet ca halveis av brua. ”jeg er sliten” ropte Wanja og tørket svetten. ”kom igjen! Vi må kjappe oss før det blir natt for da har vi ingen sjanse!” sa Alex og pressa henne videre. Plutselig begynte brua å riste og dunke og det hørtes ut som hundre uflygende elefanter kom løpende. De så skremte på hverandre før de sakte så seg tilbake. Tusenvis av halvfeite kjerringer og menn kom løpende over brua, pustende og pesende og våte av svette. ”Å nei! Det er Brønnøysund maraton dag i dag!” ropte Alex og løp for livet med de andre i hælene. ”Vi kommer ikke til å klare det, de løper for fort!” sa Nina pustende bak. ”Vi må hoppe over gjerdet og holde oss fast!” de andre var enige og kasta av seg sekkene og hoppa over gjerdet. ”vi rakk det akkurat” sa Alex idet alle folka kom løpende forbi de i en fryktelig fart. ”så redd har jeg aldri vært før!” sa Wanja og begynte nesten å gråte. Men så sperret Alex opp øynene og munnen åpnet seg til et stort gap. ”DAAAAAGFIIIINN!!” ropte hun ut over folkehavet og begynte å hoppe over gjerdet og løp siklende etter han. Hun kom ikke så langt før Dagfinn kom springende den andre veien og mot henne. Alex likte synet av den svette, hårete, gamle mannekroppen iført hvite tennissokker, blå shorts og ingen skjorte til Alex’s store fornøyelse. ”Nemmen ke du gjer her?” sa han på sømnadialekt og klemmet henne så hun ble helt våt av svette. Folk skubbet og dyttet på de mens de løp så de nesten falt over ende, så Alex dro han med seg over brogjerdet sammen med de andre. ”jeg skal gå over brua for første gangen i dag. ” sa hun litt sjenert og så ned mens de andre kniste. ”Men så bra da! E e stolt øve de!” sa han og gav henne enda en klem mens de andre ropte ”Woooohoooo” ertende bak de.
Etter noen minutter i flau stillhet hadde den store folkemengden løpt forbi de og kysten var trygg igjen. De gikk over kanten og bestemte seg for å drite i å spise på brua siden all maten var tråkka i hjel, og heller løpe over sammen med spreke Dagfinn. Og sammen løp de lett og luftig over brua alle fem, og Alex fikk oppfylt sin drøm. Selv om det ikke gikk helt som Alex tenkte, så ble det en av hennes vakreste dager i sitt liv.

THE END.


slutten suger for jeg ble lei... men ja

Okei, siden man sa at man skulle, så her er en ting man har skrevet?
for en stund siden, og det mye jeg burde fiksa, men still. jeg liker poenget og det faktum at tingen virker ferdig

Mina Larsen hadde to lidenskaper her i livet. Den ene var Egil Johansen.
Hun elsket alt ved ham; den slanke kroppen og den rette nesa. Øynene, ørene, munnen. Armene og hendene. Føttene i goretex-sko. Hvordan håret hans krøllet seg i nakken og den svake røyklukta når de gikk forbi hverandre i oppgangen.

Han bodde i leiligheten under hennes, og om kvelden pleide hun å ligge i senga og høre ham skru vannet av og på. Når hun trodde at han hadde sovnet, listet hun seg elleve trappetrinn ned på bare føtter. Boret tærne dypt ned i dørmatta, som fremdeles var våt av slapset fra skoene hans. Mina kunne se for seg hvordan han banket søla av skoene utenfor døra før han satte nøkkelen i nøkkelhullet. Kjente nesten hans føtter mot sine, og som om dørmatta var varm sand grov hun tærne dypere og dypere ned og kjente seg omgitt av ham. Hun kjærtegnet navneskiltet med to manglende bokstaver og tenkte seg at han sto på den andre siden av døra i blå pyjamasbukser. Skjønnhetsfloker i det mørke håret, kinnet mot det kalde treet i døra. Av og til syntes hun at hun kunne høre ham puste der inne.

Om morgenen våknet Mina presis halv seks, lagde seg te og satte seg i ved vinduet for å se Egil dra til jobben. Klokka ti over halv åtte gikk hun ut, åndeløst satte hun føttene i det samme søledammene som ham på vei til busstoppet. Presis klokka åtte satte hun seg ytterst på et slitt, grønt stolsete på kontoret.

Mina Larsens jobb var den andre lidenskapen hennes. Hun arbeidet som regnskapsfører for et rørleggerfirma som het Bryne og Sønn selv om Sønn for lengst hadde overtatt som firmasjef, og Bryne senior lå på sykehuset med lungekreft. Kontoret, som i virkeligheten bare var en uprofesjonelt innredet andreetasje i et aldrende lagerbygg, var en oase av linoleum og syttitalls blomstergardiner. Innerst i et hjørne omringet av vinduer satt Mina Larsen. Fem dager i uka skrev hun regnskap, bestillinger og fakturaer fra det skittengrønne stolsetet mens verden gikk forbi i røde tøysko som siden ble byttet ut med støvler.
Friheten i de leende skrittene plaget ikke Mina. Hun elsket jobben sin for det den var; trygg og uforanderlig som juletradisjoner, og takket tilfeldighetene for hver dag som passerte uten ubehagelige overraskelser, som uventede telefoner som fikk hendene hennes til å skjelve.

Det kom ingen telefoner den åttende desember, men dagen ignorerte Minas sjokkerte blikk, og førte med en sikker hånd de to lidenskapene hennes sammen på det kalde kontoret.
Da hun med en likegyldig mine åpnet oversikten over fakturaer, fant hun en regning til Egil Johansen klar til å skrives. For første gang i sitt hentet Mina seg en kopp gammel pulverkaffe fra kontorkjøkkenet. Trygt tilbake på stolen, ble hun sittende så lenge hun turte med rødmende kinn og et skjelvende hjerte.
Så la hun fingrene på tastaturet.
Bare å skrive navnet hans føltes som et kjærtegn, hun formet bokstavene varsomt med lette hender, tenkte seg at Egil ville føle denne berøringen.
Hun studerte kladden til rørleggerregningen begjærlig, lette i hvert varenummer etter små spor av hans tanker, hans liv, den varmen som strålte ut fra ham.
Forestilte seg mellom sjenerte små kaffeslurker at han ville åpne konvolutten og instinktivt føle at hun hadde skrevet ordene og brettet arket han holdt i hendene, og at han deretter ville se henne på en helt ny måte.

Det måtte være kaffen, for Mina Larsen ble plutselig klar over hva hun måtte gjøre. Det var idiotisk, selvsagt var det dét, men hun kjente en barnslig rødmende glede idet hun skrev Jeg elsker deg Egil Johansen øverst på fakturaen. Etterpå så hun seg nervøst rundt i rommet, som for å sjekke om noen hadde merket forbrytelsen eller auraen av like deler opprømthet og nervøsitet som fylte rommet med varme.
Ingen så ut til å bry seg. Utenfor sang røde sherrox julesanger på vei til skolen.
Mina funderte litt, og la til Hilsen Mina Larsen i tredje etasje etter kjærlighetserklæringen. Lukket øynene.
Smilte og trykket F10. Godkjenn og skriv ut.

Mina ble værende foran Egil Johansen dør hele natten. Rørleggerfakturaen ville komme med morgenposten, tenkte hun, ute av stand til å fullføre tanken. Vente og se, formante hun seg selv, vente og se. Så kysset hun døra og lot som om det var ham. Trykket leppene forsiktig mot nøkkelhullet og syntes nesten at hun kunne kjenne pusten hans der inne, som om han lå på kne på den andre siden av døra og de pustet i den samme lufta. Som å være ett, to mennesker og ei sliten dør i symbiose, total sammensmeltning, like varenumre. Når hun presset hele kroppen mot døra kunne hun føle omrisset hans, varmen hans, nesten umerkelig gjennom det tykke treet. Først da kulden fra morgenhimmelen innhentet henne, åpnet hun øynene og listet seg tilbake til tredje etasje. Da hun satte føttene i et par tøfler, burde hun allerede ha vært på jobb. Isteden sank hun sammen på sofaen med blikket forventningsfullt festet på dørklokka.


Egil Johansen hadde to store lidenskaper her i livet. Den ene var Mina Larsen. Han elsket alt ved henne; den runde kroppen og det blonde håret. Nesa, smilet, brystene. Beina og føttene. Hendene uten vanter. Måten hun rødmet svakt hver gang de møttes i oppgangen.

Om nettene pleide han å stå ved døra og innbille seg at hun sto utenfor. Kysset henne forsiktig gjennom nøkkelhullet og lurte alltid på om han skulle åpne døra og be henne inn, men trodde ikke han kunne overleve synet av den tomme korridoren utenfor. Vente, vente, sa han til seg selv, vente til hun sier noe.

Den andre lidenskapen hans var å brenne uåpnede brev mens de fremdeles lå i postkassa.

Jeg er den eneste som ikke lo men fant den dødelig seriøs? XD
Men uansett var den genial, du er fantastisk flink fru?

Mine filosofiske tanker..
læreren lo iallfall ^^,

Guds misforståelser.

No skal eg stille et spørsmål som dei fleste andre har stilt før. Finst det ein Gud? I så fall er han veldig overvurdert. Kanskje det berre fans ein før, men så fekk han sparken for han gjorde slik ein dårleg jobb. Eller kanskje blei han utkonkurrert av Djevelen. Eller kanskje blei jobben for mykje for han, og han enda opp med å bruke den allmektige makta hans, til å begå sjølvmord. Kven veit?

Eg skjønar ikkje kven som vil tilbe han no, at dei trur på han etter alt det som har skjedd i verda. «Eg er allmektig, mo ha ha.» Viss det hadde funnest ein gud så allmektig, ville han ikkje gjort noko med den andre delen av verda som sulter og døyr som fluger? Som det står i KRL boka vår; Folket begynte å dyrke andre gudar, og gå imot dei ti bud som han hadde gitt. Dei mista trua på han, og det kunne han ikkje takle. Så då skulle han straffe dei, og det blei krig. Det var no ikkje rettferdig? Det var eit sånt «tru på meg eller døy»- prinsipp. For eksempel då han drukna den Egyptiske hæren. Det var no ikkje fint gjort av vårt fantastiske og perfekte forbilete.

Og likavel er han den mest populære mannen som fins. Då kjem vi tilbake til begynnelsen. Fins han? Og er han den einaste? I Koranen står det: «Det fins ingen gud utan Allah,» mens i dei ti bud står det at «du skal ikkje ha andre gudar enn meg.»

Heile historien er jo litt urealistisk og då. Korleis kan ei jomfru føde eit barn saman med ein ånd?

Men tenk deg godt om. Er han verkeleg så fantastisk og perfekt, og gjer han verkeleg alt han kan for å redde verda? For eksempel under 11. September ulykka, når World Trade Center raste ned. Kvar var vår Herre? Kvifor var han ikkje der, når så mange døydde? «Alt skjer for ein grunn. Når noko dumt skjer, kjem det alltid noko godt ut av det.» Det seier dei fleste kristne, Iallfall dei eg har snakka med. Det får meg til å lure på kva i alle dagar som var bra med den katastrofa. Det einaste bra som kom ut av den ulykka, var punkbandet My Chemical Romance, som folk riktig nok hevdar har redda mange frå mørke tider. Men var det eit godt utbytte for fleire tusen øydelagde liv?

Eg veit ikkje kva det er med dykk som les dette, men eg liker betre Are Kalvø si bok, Bibelen 2. Gud er nok ikkje særleg blid no når den kom ut. Eg ser for meg to ting; enten at han er ein wannabe kong Herodes som skulle drepe alle barn så dei ikkje skulle ta makta frå han, eller så sitt han oppe på ei sky og ler seg skakk i hel, noko som ikkje er så rart med tanke på at Bibelen 2 er hysterisk morosam. Eg ville sagt det er ei ganske smart bok. «Engelen Gabriel fortalde Jomfru Maria at ho skulle føde Guds son. Dette var litt ugreitt for Jomfru Maria, sidan ho var jomfru. Noko Engelen Gabriel burde ha forstått i og med at ho faktisk heitte Jomfru Maria.» Eg trur at alle kristne må ha tenkt på dette, men kanskje dei ikkje vil innrømme det i frykt for å bli straffa av Gud.

Gud gav folket fri vilje. Men Gud straffar dei som ikkje gjer som han vil. Er det rettferdig? Han har nok gløymt alt om jorda, sidan han lev eit perfekt liv i paradis. Eg trur vår Gud har misforstått oppgåva si.